Vårt forhold til AA

WORLD SERVICE BOARD OF TRUSTEES RAPPORT NO 13

Noen tanker om vårt forhold til Anonyme Alkoholikere

Denne artikkelen ble skrevet av World Service Board of Trustees i november 1985 som svar på fellesskapets behov. Denne rapporten ble oppdatert i konferanseåret 1995-1996.

Spørsmålet om akkurat hvordan Anonyme Narkomane forholder seg til alle andre fellesskap og organisasjoner kan skape strid i vårt fellesskap. Selv om vi har en skrevet policy om «samarbeid, ikke tilknytning» med utenforstående organisasjoner er det fremdeles forvirring om dette. En slik ømtålig sak er vårt forhold til fellesskapet Anonyme Alkoholikere. World Service Board of Trustees har mottatt brev som stiller flere spørsmål om dette forholdet.

Anonyme Narkomane er modellert etter Anonyme Alkoholikere. Nesten alle NA-fellesskap som finnes har til en viss grad fått støtte av AA mens de ble dannet. Vår relasjon til dette fellesskapet har igjennom årene vært meget konkret og dynamisk. Vårt eget fellesskap sprang selv ut av uro i AA over hva man skulle gjøre med rusavhengige som banket på dørene. Vi skal se til våre røtter for å få et perspektiv på vårt nåværende forhold til AA.

Bill W, en av AAs grunnleggere, sa ofte at en av AAs største styrker er dets ensrettede fokus på én ting og bare én ting. Ved å begrense hovedformålet til å bære budskapet til alkoholikere og unngå alle andre aktiviteter er AA i stand til å gjøre denne ene tingen suverent bra. Dette klare fokuset bevarer en atmosfære av identifisering, og alkoholikere får hjelp.

Ganske fra begynnelsen ble AA konfrontert med et forvirrende problem: «Hva skal vi gjøre med rusavhengige? Vi ønsker å holde vårt fokus på alkohol slik at alkoholikeren hører budskapet, men disse rusavhengige kommer her og snakker om rusmidler og svekker uforvarende vår atmosfære av identifisering.» Trinnene var skrevet, Storboka var skrevet – hva skulle de gjøre, skrive alt om på nytt? Tillate at atmosfæren av identifisering ble så utvisket at ingen følte noen tilhørighet? Dette må ha vært et meget stort problem for dem.

Da de til slutt studerte problemet omhyggelig og tok et standpunkt i sin litteratur, demonstrerte løsningen de skisserte deres karakteristiske sunne fornuft og visdom. De forpliktet seg til å støtte i en ånd av «samarbeid, ikke tilknytning.» Denne langsiktige løsningen på et vanskelig problem banet vei for utviklingen av fellesskapet Anonyme Narkomane.

Men fremdeles ville problemet de ønsket å unngå måtte adresseres av enhver gruppe som forsøkte å tilpasse AAs program for tilfriskning av rusavhengige. Hvordan oppnår du en atmosfære av identifikasjon som er så nødvendig for overgivelse og tilfriskning hvis du slipper inn alle typer rusavhengige? Kan én som opplever problemer med heroin relatere til én som opplever problemer med alkohol, marihuana eller valium? Hvordan vil du noen gang oppnå enheten som tradisjon en sier er nødvendig for tilfriskning? Vårt fellesskap arvet et vanskelig dilemma.

For å få en forståelse av hvordan vi håndterte dette dilemmaet er det nyttig å se til AAs historie en gang til. En annen ting som Bill W. ofte skrev og snakket om var det han kalte AAs «innertier» – ordvalget i trinn tre og elleve. Det store feltet av åndelighet versus religion var like forvirrende for dem som enhet var for oss. Bill likte å fortelle at det enkle tillegget av ordene «slik vi forstår Han» etter ordet «Gud» drepte denne striden med ett hugg. Et problem som kunne ha delt og ødelagt AA ble omformet til programmets hjørnestein ved denne enkle ordleggingen.

Da grunnleggerne av Anonyme Narkomane tilpasset våre trinn kom de opp med en «innertier» som kanskje var like viktig. Heller enn å omforme trinn en på en naturlig og logisk måte («vi innrømmet at vi var maktesløse ovenfor rusmidler…») gjorde de en radikal forandring i dette trinnet. De skrev «Vi innrømmet at vi var maktesløse overfor vår avhengighet…» Rusmidler består av en variert gruppe substanser, bruk av én av disse er bare et symptom på vår avhengighet. Når rusavhengige samles og fokuserer på rusmidler, fokuserer de vanligvis på forskjeller, fordi hver og en av oss brukte et annerledes rusmiddel eller en forskjellig kombinasjon av rusmidler. Den ene tingen vi alle deler er sykdommen avhengighet. Grunnlaget fra Anonyme Narkomane ble lagt med en enkel omlegging av ord.

Vårt første trinn gir oss et samlet fokus: vår avhengighet. Ordlyden i trinn en flytter også fokus fra å være maktesløs overfor symptomet til å være maktesløs overfor sykdommen selv. Frasen «maktesløs overfor et rusmiddel» går ikke langt nok for de fleste av oss i tilfriskning – ønsket om å bruke har blitt fjernet – men «maktesløs overfor vår avhengighet» er like relevant for veteranen som det er for nykommeren. Når vi blir selvtilfredse i vårt tilfriskningsprogram trer vår avhengighet fram på nytt og gjør at vi ikke mestrer tanker og følelser. Denne prosessen har ingenting med «vårt rusmiddel» å gjøre. Vi beskytter oss mot å begynne å bruke rusmidler ved å anvende åndelige prinsipper før vi tar tilbakefall. Vårt første trinn gjelder uansett hvilket rusmiddel vi brukte eller hvor lenge vi har vært rusfrie. Med denne «innertieren» som grunnlag har NA begynt å blomstre som en verdensomspennende organisasjon med et klart fokus på avhengighet.

Ettersom et NA-miljø modnes i sin forståelse av sine egne prinsipper (spesielt trinn en) trer det fram et interessant faktum. AA-perspektivet, med sitt alkohol-orienterte språk, og NAs metode, med sitt klare behov for å skifte fokus bort fra et spesielt rusmiddel, går ikke så bra sammen. Når vi forsøker å blande oss med dem finner vi ut at vi har samme problemer som AA hadde med oss hele tiden! Når våre medlemmer identifiserer seg som «rusavhengige og alkoholikere» eller snakker om «edruhet» og «å leve rusfri og edru,» blir klarheten i NA-budskapet utydelig. Denne ordbruken impliserer at det er to sykdommer, at et rusmiddel er separat fra andre, så det er nødvendig å bruke et annet språk når man diskuterer avhengighet. Ved første øyekast virker dette kanskje ubetydelig, men vår erfaring viser klart at den fulle virkningen av NA-budskapet blir forkrøplet av denne forvirringen av ordbruk.

Det har blitt klart at vår felles identifisering, vår enhet, og vår fullstendige overgivelse som rusavhengige er avhengige av en klar forståelse av våre mest grunnleggende prinsipper: Vi er maktesløse overfor en sykdom som gradvis blir verre når vi bruker hvilket som helst rusmiddel. Det spiller ingen rolle hvilket rusmiddel vi brukte mest av da vi ankom. Ethvert rusmiddel vi bruker vil slippe løs vår sykdom på nytt. Vi tilfrisker fra sykdommen avhengighet ved å anvende de tolv trinn. Våre trinn er ordlagt på en unik måte for å bære dette budskapet på en klar måte, og resten av vårt språk om tilfriskning må være konsistent med våre trinn. Vi kan ikke blande disse fundamentale prinsippene med prinsippene fellesskapet til våre forgjengere uten å forkrøple vårt budskap.

Begge fellesskap har en sjettetradisjon av en grunn: å holde fellesskapene fra å bli avledet fra sine hovedformål. På grunn av det iboende behovet et tolvtrinnsprogram har for å fokusere på én ting og bare én ting slik at det kan gjøre denne ene tingen suverent bra, må ethvert tolvtrinnsfellesskap stå alene, uavhengig av alt annet. Det ligger i vår natur å være adskilt, å føle oss adskilt og å bruke forskjellig ord om tilfriskning fordi vi begge har et adskilt og unikt hovedformål. AA fokuserer på alkoholikeren og vi bør respektere dette fellesskapets rett til å holde seg til sine egne tradisjoner og beskytte sitt fokus. Hvis vi ikke kan bruke et språk som er i samsvar med dette bør vi ikke gå på deres møter og underminere denne atmosfæren. På samme måte bør vi NA-medlemmer respektere vårt eget hovedformål og identifisere oss selv på NA-møter ganske enkelt som rusavhengige og dele på en måte som holder vårt budskap klart.

Et flyktig og overfladisk blikk på AAs suksess i å gi tilfriskning til alkoholikere gjennom årene har gjort det klinkende klart at de har et suksessfullt program. Deres litteratur, deres tjenestestruktur, kvaliteten på deres medlemmers tilfriskning, deres store antall, respekten de nyter fra samfunnet – disse tingene taler for seg selv. Våre medlemmer burde ikke gjøre oss forlegne ved å innta en holdning om at «vi er bedre enn dem.» Dette kan bare virke mot sin hensikt.

Som et fellesskap må vi fortsette arbeide for å bevege oss framover uten å klamre oss til radiale ytterligheter. Våre medlemmer som utilsiktet har utydeliggjort NA-budskapet ved å bruke et rusmiddel-spesifikt språk som «edru,» «alkoholiker,» «rusfri og edru,» «narkoman» etc. kan hjelpe ved å identifisere seg klart og tydelig som rusavhengige og bruke ordene «rusfri,» «rusfri tid,» og «tilfriskning,» som ikke impliserer noen spesiell substans. Vi kan alle hjelpe ved å kun referere til vår egen litteratur på møter, og slik unngå all implisert godkjenning eller tilknytning. Våre prinsipper står for seg selv. Av hensyn til vår utvikling som felleskap og den personlige tilfriskningen til våre medlemmer må vår tilnærming til avhengighetens problem skinne klart igjennom det vi sier og gjør på møter.

Våre medlemmer som har brukt disse argumentene til å rasjonalisere et anti-AA-standpunkt, og slik fremmedgjort stabile medlemmer som fellesskapet har stort behov for, ville gjøre klokt i å ta en ny vurdering og tenkte på nytt gjennom virkningene av slik type oppførsel. Anonyme Narkomane er et åndelig program. Kjærlighet, toleranse, tålmodighet og samarbeid er grunnleggende hvis vi skal etterleve våre prinsipper.

La oss vie vår energi til personlige åndelig utvikling gjennom arbeid i våre egne tolv trinn. La oss bringe vårt budskap på en klar måte. Det er mye arbeid som skal gjøres, og vi trenger hverandre hvis vi skal være effektive. La oss bevege oss framover i en ånd av NA-enhet.

Dette er ikke en offisielt godkjent oversettelse. Den engelske versjonen finnes på WSOs hjemmeside her